Hormon-helvete

Et litt annerledes innlegg fra meg idag, er i det litt filosofiske hjørnet:

Hormoner er en fin ting når f.eks endorfiner og dopamin gir oss en lykkerus etter sex, men kan også ofte by på problemer (noe som sikkert alle kvinner, eller menn som har vært med en hormonell kvinne, er klar over). Her om dagen, da jeg satt og bladde i "Sextacy" av Tracey Cox, fikk jeg omsider svaret på hvorfor vi ofte ter oss som sinnsyke når vi er forelska, og det gikk opp et så stort lys for meg at jeg så meg nødt til å skrive det her.

Det viser seg nemlig at man ikke kan ha både et høyt nivå av de to lykkehormonene Dopamin og Serotonin på en og samme tid, så når den ene stiger synker følgelig den andre. Når man forelsker seg øker Dopamin, mens Serotonin altså tvinges ned til et nivå som gjør oss nærmest utilregnelige. Man kan ikke få i både pose og sekk, med andre ord.

Dette er noe jeg har lurt på lenge, så (som sagt) gikk det opp et lys for meg, men fremdeles sitter jeg igjen med spørsmålet "hvorfor er det slik?". Er dette en malfunksjon fra kroppen sin side, eller er det faktisk nødt til å være slik? Svaret får jeg vel ikke vite med mindre en professor på området tilfeldigvis detter innom her og legger igjen kommentar, eller jeg selv går aktivt inn for å finne det ut, men dog...

Ellers er vel forøvrig "forelskelsen" et lite mysterie i seg selv, med mange ting jeg stadig lurer på. En psykolog spurte meg en gang om jeg hadde noen teori om hvorfor jeg til stadighet "faller for feil menn". "Det er vel noe med feromonene deres som appellerer til underbevisstheten min da vel" svarte jeg, og ga følgende psykologen en liten latterkule. Og her kommer vi altså inn på en annen av kroppens underfundigheter, disse små duftpartiklene vi avgir som ikke luktes, men som undebevisstheten fanger opp, og som ofte spiller en avgjørende rolle i hvem vi forelsker oss i.

Jeg har tidligere ofte sagt at "jeg skulle klart å isolere "bad boy-feromonene" og puttet de i en parfyme, slik at de som ønsker å forelske seg i snille gutter, men likevel ikke gjør det, skulle fått en sjangs". Den gangen hadde jeg et slikt ønske selv, men idag er jeg ikke helt sikker lenger. For snille gutter slår vel ikke, selv på forespørsel?? Hehe...

Det er vel slik, også for oss jenter, at lyst og fornuft som regel motstrider hverandre, så blir man nødt til å gjøre prioriteringen selv.

Personlig velger jeg nesten alltid lyst, for jeg vet det er det eneste som vil gjøre meg lykkelig... ;)