Jeg får alltid reaksjoner om jeg forteller folk at jeg er i et åpent forhold. Dette er tydeligvis noe folk har vanskelig for å forstå at "funker", så det er vel på tide å skrive et lite innlegg om det.
Dette er første gang jeg er i et slikt forhold, alle mine tidligere forhold har vært "monogame". Jeg skriver dette i anførselstegn, for til syvende og sist har det alltid endt med at enten jeg eller han har vært utro. Når man har en enighet om å være monogame blir dette et tillitsbrudd, og ødelegger derfor som regel tilliten i forholdet. Og tillitt er tross alt det viktigste man har i et forhold.
Jeg har gitt dette mye tanke og innsett at før eller siden vil dette skje, uansett, så jeg finner det nå mye bedre å rett og slett være åpen og ærlig om at "sånn er jeg bare". Det samme gjelder min kjære, antagelig i høyere grad enn hos meg selv, så det er igrunn det eneste som for oss kan fungere.
Er du ikke redd for å miste han? spør folk meg om. Faktisk tror jeg det er mindre sannsynlig på denne måten. Alt er dóg ikke tillatt ; jeg har sagt det slik at faste elskerinner får han ikke ha, og behøver han heller ikke så lenge han er sammen med meg (siden jeg kan opptre som omtrent hva han vil), men at jeg vet at både han og jeg før eller siden kommer til å ramle på en fyllekule og dra med seg en eller annen hjem, så det er like greit å bare akseptere at slik er vi og være ærlige om det. Han har såpass vanskelig for å kjenne på følelser uansett, så at han skulle forelske seg i noen annen anser jeg som svært lite sannsynlig.
Om jeg blir usikker på hvor jeg har han hender det likevel at sjalusien popper frem. Han er som sagt en person som har svært vanskelig for å kjenne på følelser, og å snakke om de er fullstendig uaktuelt. Om han har noe han sliter med lukker han seg inne i sitt eget lille skall, og for min del blir det litt vanskelig å tolke. Som dere kanskje har lest tidligere i bloggen, har vi nylig hatt en liten turbulent periode, og dette var årsaken til det. Jeg oppfattet jo bare at han oppførte seg annerledes enn vanlig, og følte at han dyttet meg vekk, noe som førte til litt dramatikk i hverdagen. Nå har han fått sin tenkeperiode, og en kompis av han gjennom mange år fjernet siste rest av min usikkerhet ved å fortelle meg at jeg er den eneste av jenter som noengang har befunnet seg i hans liv han i det hele tatt har nevnt om jeg ikke er tilstede.
Det er som dere skjønner en ganske sær og spesiell mann jeg har funnet meg, men tross alt er det også grunnen til at jeg falt for han <3
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar